Jean-Jacques Rousseau Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Født 28. juni 1712 Genève, Sveits Død 2. juli 1778 (66 år) Paris, Frankrike Gravlagt Jean-Jacques Rousseaus kenotaf, Panthéon
Far Isaac Rousseau Yrke Filosof Nasjonalitet République de Genève, Frankrike Språk fransk Æra Romantikken
Jean-Jacques Rousseau (født 28. juni 1712 i Genève i Sveits – død 2. juli 1778 i Paris i Frankrike) var en sveitsisk-fransk filosof og musiker fra opplysningstiden. Han kom i opposisjon til samtidens tendens til flatbunnet fornuftsdyrking og framsto som naturens og følelsens apostel. Han ble dermed en viktig impulsgiver for romantikken.
Rousseau formulerte folkesuverenitetsprinsippet og gikk inn for de naturlige menneskerettigheter (jf. Du Contrat Social 1762). Dette fikk grunnleggende betydning for den franske revolusjon, som brøt løs 11 år etter hans død. Hans fornyelse og oppvurdering av synet på barnet og barndommen (jf. Émile ou De l'éducation, 1762) har fått enorme følger for ettertidens verdsetting av barndommen. Hans udogmatiske religiøse syn som var basert på hans inderlige og grensesprengende følelse for naturen og sammenhengen i altet, har også fått uoverskuelig betydning: «Bevar din sjel i en slik tilstand at du bestandig ønsker at der er en Gud til, så vil du aldri komme til å tvile på det!»[1] Rousseau ble en vesentlig forutsetning for bl.a. Sturm und Drang- bevegelsen i tysk førromantikk.
Biografisk riss
Rousseau flyktet tidlig hjemmefra og livnærte seg en tid som gravør, musiker og komponist. Hos madame de Warens fant han for en tid et frirom som han hensynsløst oppriktig beskrev i sine Bekjennelser. Verket anses for en av litteraturens mest åpenhjertige selvbiografier.
Jean-Jacques Rousseau tilhørte den gruppen av filosofer hvis ideer inspirerte den franske revolusjon. I 1741 slo han seg ned i Paris og omgikkes blant annet Diderot og baron d'Holbach. Han brakte et nytt noteskriftsystem med seg som imidlertid ikke ble utbredt. Rousseau fikk fem barn med Thérèse Levasseur, som dog alle kom på barnehjem. Dette står i kontrast til hans kjærlighet til barn og pedagogiske filosofi (som uttrykt i verket Émile).
Årsaken har muligvis vært at Rousseau ikke følte at han kunne gi sine barn en ordentlig oppvekst. Idehistorikeren Mihail Larsen karakteriserer Rousseau som en «gullgruve for en psykiater» og en selvglad psykopat, kleptoman, mytoman og hypokonder[omstridt – diskutér], som imidlertid samtidig var en meget hjertelig person.
Rousseau besvarte en prisoppgave fra Akademiet i Dijon i 1749 som samtidig inneholdt hovedtemaet for hans senere forfatterskap. Prisoppgaven var en besvarelse av et spørsmål omkring hvorvidt vitenskapen og kunsten hadde bidratt til å høyne sedene. Hans svar var benektende. Denne ble fulgt opp av enda en prisoppgave i 1753 om forskjellene mellom mennesker. Ved å synliggjøre fremskrittets moralske patologier la Rousseau det filosofiske grunnlaget for en egen vitenskap om det moderne samfunnets samhold[trenger referanse], hvilket senere skulle bli sosiologien.