Johann Philipp Kirnberger (født 24. april 1721 i Saalfeld/Saale, død 27. juli 1783 i Berlin) var en tysk musikkteoretiker og komponist.
Liv Allerede i tidlige barneår fikk han fiolin- og klaverundervisning. Etter latinskolen i Coburg reiste han til Johann Peter Kellner i Gräfenroda for å fullføre musikkutdannelsen. En senere lærer var hofforganisten Gerber i Sondershausen. Han kan ha gått i lære hos Johann Sebastian Bach, men det er ikke dokumentert.
Kirnberger opphold seg i Leipzig en kort stund i året 1741, og det er i denne perioden man har antatt at han kan ha vært Bachs elev. Etter et kort opphold i Dresden var Kirnberger et lengre tidsrom i Polen (1741–1751) og besatte ulike poster der, blant annet som cembalist og kapellmester.
I 1750-årene vendte han tilbake til Tyskland for å få undervisning i fiolinspill. Etter å ha vært ansatt som fiolinist ved det kongelige kapell i Potsdam sluttet han seg til markgreve Heinrichs kapell i Rheinsberg. Fra 1758 og fram til sin død var Kirnberger komposisjonslærer for Anna Amalie von Preußen og fungerte dessuten som kapellmester og musikkrådgiver ved det prøyssiske hoff. Det var i denne tiden det meste av hans komposisjoner ble skrevet.
Musikk og betydning[rediger | rediger kilde] Kirnbergers kammermusikk består stort sett av fløytesonater og triosonater, og det finnes en del perler blant disse. En fløytesonate i ess-moll er sannsynligvis hans mest betydelige verk. For tiden opplever Kirnbergers musikk en renessanse.
Han var en ivrig musikksamler, og takket være ham er en rekke verk av J. S. Bach overlevert. De mest kjente er den såkalte Kirnberger-samlingen med koralbearbeidelser (BWV 690–713)
Den norsk-danske pianisten, kapellmesteren og komponisten Israel Gottlieb Wernicke studerte kontrapunkt hos Kirnberger.